Oso Para Vos

An exciting new art photography exhibition by Karl-Kristian Jahnsen Hus has reached Oslo, Norway. Read my interview with the artist.

“FADING FACES”, Karl-Kristian Jahnsen Hus new art photography exhibition in collaboration with Silk Agency (Norway).

FADING FACES consists of 25 large-format portraits of Simians, 20 of which are black-and-white and 5 in color. The artworks are mainly exhibited in 200 x 133 cm. format, but all are also available in a smaller size (133 x 88 cm.). The artworks are dated from 2017 to 2021 — thus representing four years of work in the field and in the artist’s studio/laboratory. The works are in editions of 5 and 11; with corresponding 2021 prices of NOK55.000,- and NOK18.000,- 

This exhibition opened at a Pop-up gallery at Henrik Ibsensgate 40 in Oslo, conceptualized and driven by Silk Agency. The current exhibition period is from 29.10.21 to 21.11.2021.

INTERVIEW WITH:

KARL-KRISTIAN JAHNSEN HUS (ARTIST).

Interview questions posed by Adam Donaldson Powell (artist/author/critic – Norway) and Katya Ganeshi (author/artist/animal rights activist – Russia).

ADP: Good morning! This exhibition is fascinating — both in terms of the subject matter and ideas behind the exhibition, and the amount and quality of the artistic work put into it. Katya and I would like to pose some questions to you. 

Karl-Kristian, can you tell us about your own process as regards this art project … What was the impetus, how did you go about planning and executing the travel, cooperations and permissions to photograph these beautiful animals? And what is the intention of the exhibition? Is this a teaching and social learning exhibition as well as an exhibition of your creative ideas and skills? 

KKJH: I have always had a deep connection with nature. The main force that got me started with this specific project was from watching a documentary named “Virunga National Park”. Listening to the rangers’ stories and hearing them say, “I’m willing to sacrifice my life for the national park and the animals living here” resonated deeply with me. Before traveling, I find someone local that can take me around the county that I am visiting, we create a plan for the trip, and then I go there. For my art installation “Fading Faces” I have captured images from five different countries, displaying faces of animals that the human-animal easily recognise itself with: monkeys. The art installation is made to help the human-animal open its heart to the living world around them. It is a combination of teaching for social learning, and of showing my creative ideas and skills. Personally, I feel that Art should give the participants something to think about and feel. 

ADP: Do you have any stories or anecdotes from this four-year process — regarding challenges and difficulties, amazing or funny experiences? Please tell us about some of these.

KKJH: When photographing one can become consumed by the process, always wanting to achieve the best that one can do. When I started the project my focus was much on capturing the absolute best expressions I could get, but that focus did not allow me to enjoy the moment. The mentality of always criticising oneself, and of not being satisfied with what I had sometimes gave me the sensation of drowning. So I have let myself step back and observe more, thus allowing myself to be more playful. This has given me much joy, and I think it has made me a better photographer. I have had many wonderful experiences while traveling, and they out-weigh the bad ones. Many situations have been scary: like being charged at by two big silverbacks or having a big male orang-utan swinging down from a tree and trying to grab me. Now, looking back, I think of them all  as good stories. 

ADP: There has been much debate in recent years regarding various ethical issues in relation to artists’ usage of animals (living and dead) in art exhibitions. This particular exhibition embraces social responsibility and the ethic of “doing no harm”, whereby neither the animals nor their environments have been harmed or influenced negatively. Can you tell us about your own artistic and social ethics/politics as regards the question of using animals in Art? Is this exhibition not about allowing the animals to teach humans about better respecting other animals, our shared and not-shared habitats … and eventually saving all species, including humans ourselves? Speak freely, as an artist and as an animal lover. 

KKJH: For me speciesism informs my practice. Moral obligation and respect for life are  essential in my works. Much of my art — not just my photography — encourage greater  awareness to the natural world. Animals and nature have indeed been a source of inspiration for artists through the centuries. I think that we have to look at creating art including non-human-animals in an ethical way. Much as with art including the human-animal, there are many things artists would not do as it is inhuman. It seems to me that some artists don’t always take care of and respect the content that is displayed in their art; but that is perhaps merely a reflection of human societies’ brutality towards the planet. This lack of moral obligation might be the reason why the artist can at times seem to be a cruel and savage person. Or it can be that one tries to mirror the human species lack of empathy towards the living world. In the end, as the creator of art, one has to consider what is ethically right, and not.

ADP: You have primarily chosen to make these portraits in black-and-white. I personally feel that black-and-white portraiture is oftentimes quite effective in portraiture, in that it adds to the mystery, subjectivity,  and intimacy of the moment captured. But why have you — the artist — mainly chosen black-and-white photography for this series? What cameras and lenses have you used? How close were you able to get to the animals, and where were these photos taken? 

KKJH: I think that accepted standards of how a photograph is “supposed” to be displayed has informed us in the way of choosing classic black and white. It has taken photography a long time to be accepted in the Art World. As the black and white format was the first to arrive, it apparently has more value to some than others. Through this four year journey of photographing I now see myself enjoying color photography much more, and it was not until after being introduced to analog photography I came to love colour photography. The old photography masters thought that black and white is the way to display the soul, and that colour can not do so. That can be hard to argue against as one has learned and thought that it is a factum. Photographs displaying the souls of the animals i have encountered is what one will see in the installation. I have selected four photographs that are shown in colour, two shot on a digital camera, and two shot on medium format film. To me, the vibration of colour is an important aspect of truth and artistic expression, and I’m still learning about how different people perceive the colour images in contrast to the black and white ones. I aim to show more of what I personally love, through my photographs … and the colour images are some of the favourite ones in the eyes of the visitors. For the installation I have used four different cameras. I started with a Canon 5D Mark iii, before investing in a Canon 1DX Mark ii, a Leica M10 and a Mamiya afd645. There have been a varity of lenses used, my main choice of lens being a Canon EF 28-300mm, as the build and function suits me. The 25 different photographs are shot in Ethiopia, Uganda, Rwanda, Tanzania and Indonesia. The level of professionalism surrounding the governance of the different national parks has varied, and there are rules in place regarding how one should act around these wild animals. You may get close, but not too close — this for both the safety of the animals as well as your own. We can transmit disease between each other. Sometimes the limit for the distance is broken, for example when a young gorilla punched me playfully in the ribs. 

ADP: What is the hoped-for effect of this exhibition? And where do you hope to take it in the future? 

KKJH: The aim is to open up peoples’ minds and hearts to the living world around us. I want to show the installation to as many people as possible, and I care more about the impact it makes than completely selling out the photograph series. I have gotten much positive feedback from the people who have visited the exhibition. 

ADP: And now, Katya Ganeshi, my colleague in Russia has a few questions to ask you, Karl-Kristian. 

KG: How can human thinking be changed with the help of monkeys (and other animals)?

KKJH: For example: the construct of the alpha male in human society, where one has oe be strong, fearless, ruthless and not connected with what’s looked upon as feminine is different within other groups of animals. When experiencing chimpanzees I have (of course) seen the side that we humans refer to as being an alpha. However, that is only one side of being the leader of the group; one also has to be loving and to care for the others in the group.  To me that is true strength.

KG: Can monkey-thinking outperform human-thinking in the future?

KKJH:  If society as known fails and we no longer have a system to depend on for our survival, many of us will starve to death as food could then no longer be obtained at stores. We will then have to go back to our roots: being hunter-gatherers living off the land. As of today most humans cannot perform the task of feeding oneself without the comfort of our society. When we then look to the animal kingdom we can see them being able to sustain themselves, and I think we have much to learn from them when it comes to living with nature instead of destroying it. 

KG: The philosopher Bruno Latour considers modern scientists to be the same “savages and barbarians.” Do you share his opinion?

KKJH: Sadly there is a lot of harm being done in the name of science “for the better of humanity”. Playing at being gods and harming life through this justification is a sure sign of speciesism. 

ADP: Thank you Karl-Kristian, Jesper, and Katya. Katya and I wish for the best of success with this most important exhibition.

Norsk versjon:

“FADING FACES”, Karl-Kristian Jahnsen Hus ny kunstfotoutstilling i samarbeid med Silk Agency (Norge).

FADING FACES består av 25 storformatportretter av Simians, hvorav 20 er svart-hvitt og 5 i farger. Kunstverkene er hovedsakelig utstilt i 200 x 133 cm. format, men alle finnes også i en mindre størrelse (133 x 88 cm.). Kunstverkene er datert fra 2017 til 2021 – og representerer dermed fire års arbeid i felt og i kunstnerens atelier/laboratorium. Verkene er i opplag av 5 og 11; med tilsvarende 2021-priser på NOK 55.000,- og NOK 18.000,- Denne utstillingen åpnet på et Pop-up-galleri i Henrik Ibsensgate 40 i Oslo, konseptualisert og drevet av Silk Agency. Gjeldende utstillingsperiode er fra 29.10.21 til 21.11.2021.

INTERVJU MED KARL-KRISTIAN JAHNSEN HUS (KUNSTNER). Intervjuspørsmål stilt av Adam Donaldson Powell (kunstner/forfatter/kritiker – Norge) og Katya Ganeshi (forfatter/kunstner/dyrerettighetsaktivist – Russland).

ADP: God morgen! Denne utstillingen er fascinerende – både med tanke på emnet og ideene bak utstillingen, og mengden og kvaliteten på det kunstneriske arbeidet som legges ned i den. Katya og jeg vil gjerne stille noen spørsmål til deg. Karl-Kristian, kan du fortelle oss om din egen prosess med dette kunstprosjektet … Hva var drivkraften, hvordan gikk du frem for å planlegge og gjennomføre reisen, samarbeidene og tillatelsene til å fotografere disse vakre dyrene? Og hva er intensjonen med utstillingen? Er dette en undervisnings- og sosiallæringsutstilling så vel som en utstilling av dine kreative ideer og ferdigheter?

KKJH: Jeg har alltid hatt en dyp forbindelse med naturen. Hovedkraften som fikk meg i gang med dette spesifikke prosjektet var fra å se en dokumentar kalt “Virunga National Park”. Å lytte til skogvokternes historier og høre dem si: «Jeg er villig til å ofre livet mitt for nasjonalparken og dyrene som bor her», ga meg dyp gjenklang. Før jeg reiser finner jeg en person som kan ta meg rundt i fylket jeg besøker, vi lager en plan for turen, og så drar jeg dit. For kunstinstallasjonen min «Fading Faces» har jeg tatt bilder fra fem forskjellige land, som viser ansikter av dyr som menneske-dyr lett kjenner seg igjen med: aper. Kunstinstallasjonen er laget for å hjelpe menneske-dyret til å åpne hjertet sitt for den levende verden rundt dem. Det er en kombinasjon av undervisning for sosial læring, og av å vise mine kreative ideer og ferdigheter. Personlig føler jeg at kunst skal gi deltakerne noe å tenke på og føle på.

ADP: Har du noen historier eller anekdoter fra denne fire år lange prosessen – angående utfordringer og vanskeligheter, fantastiske eller morsomme opplevelser? Fortell oss gjerne om noen av disse.

KKJH: Når man fotograferer kan man bli oppslukt av prosessen, og alltid ønske å oppnå det beste man kan gjøre. Da jeg startet prosjektet var fokuset mitt mye på å fange de absolutt beste uttrykkene jeg kunne få, men det fokuset tillot meg ikke å nyte øyeblikket. Mentaliteten med å alltid kritisere seg selv, og å ikke være fornøyd med det jeg hadde, ga meg noen ganger følelsen av å drukne. Så jeg har latt meg gå tilbake og observere mer, og dermed tillatt meg selv å være mer leken. Dette har gitt meg mye glede, og jeg tror det har gjort meg til en bedre fotograf. Jeg har hatt mange fantastiske opplevelser mens jeg er på reise, og de oppveier de dårlige. Mange situasjoner har vært skumle: som å bli overfalt av to store sølvrygger eller å ha en stor mannlig orang-utang som svinger seg ned fra et tre og prøver å gripe meg. Nå, når jeg ser tilbake, tenker jeg på dem alle som gode historier.

ADP: Det har vært mye debatt de siste årene om ulike etiske spørsmål i forhold til kunstneres bruk av dyr (levende og døde) i kunstutstillinger. Denne spesielle utstillingen omfavner sosialt ansvar og etikken om å “ikke gjøre noen skade”, der verken dyrene eller deres omgivelser har blitt skadet eller påvirket negativt. Kan du fortelle oss om din egen kunstneriske og sosiale etikk/politikk når det gjelder spørsmålet om bruk av dyr i kunsten? Handler ikke denne utstillingen om å la dyrene lære mennesker om bedre respekt for andre dyr, våre delte og ikke-delte habitater … og til slutt redde alle arter, inkludert mennesker selv? Snakk fritt, som kunstner og som dyreelsker.

KKJH: Når man fotograferer kan man bli oppslukt av prosessen, og alltid ønske å oppnå det beste man kan gjøre. Da jeg startet prosjektet var fokuset mitt mye på å fange de absolutt beste uttrykkene jeg kunne få, men det fokuset tillot meg ikke å nyte øyeblikket. Mentaliteten med å alltid kritisere seg selv, og å ikke være fornøyd med det jeg hadde, ga meg noen ganger følelsen av å drukne. Så jeg har latt meg gå tilbake og observere mer, og dermed tillatt meg selv å være mer leken. Dette har gitt meg mye glede, og jeg tror det har gjort meg til en bedre fotograf. Jeg har hatt mange fantastiske opplevelser mens jeg er på reise, og de oppveier de dårlige. Mange situasjoner har vært skumle: som å bli overfalt av to store sølvrygger eller å ha en stor mannlig orang-utang som svinger seg ned fra et tre og prøver å gripe meg. Nå, når jeg ser tilbake, tenker jeg på dem alle som gode historier. KKJH: For meg er artsisme grunnlaget for min praksis. Moralsk forpliktelse og respekt for livet er avgjørende i mine arbeider. Mye av kunsten min – ikke bare fotograferingen min – oppmuntrer til større bevissthet om den naturlige verden. Dyr og natur har virkelig vært en kilde til inspirasjon for kunstnere gjennom århundrene. Jeg tror at vi må se på å skape kunst inkludert ikke-menneskelige dyr på en etisk måte. På samme måte som med kunst inkludert menneske-dyr, er det mange ting kunstnere ikke ville gjort, siden det er umenneskelig. Det virker for meg som om noen kunstnere ikke alltid tar vare på og respekterer innholdet som vises i kunsten deres; men det er kanskje bare en refleksjon av menneskelige samfunns brutalitet mot planeten. Denne mangelen på moralsk forpliktelse kan være årsaken til at kunstneren til tider kan virke som en grusom og vill person. Eller det kan være at man prøver å speile menneskeartens mangel på empati overfor den levende verden. Til slutt, som skaper av kunst, må man vurdere hva som er etisk riktig, og ikke.

ADP: Du har først og fremst valgt å lage disse portrettene i svart-hvitt. Jeg personlig føler at svart-hvitt-portretter ofte er ganske effektive i portretter, ved at det øker mystikken, subjektiviteten og intimiteten til øyeblikket som fanges. Men hvorfor har du – kunstneren – hovedsakelig valgt svart-hvitt-fotografi til denne serien? Hvilke kameraer og objektiver har du brukt? Hvor nærme var du i stand til å komme dyrene, og hvor ble disse bildene tatt?

KKJH: Jeg tror at aksepterte standarder for hvordan et fotografi “skal” vises har informert oss om hvordan vi velger klassisk svart-hvitt. Det har tatt fotografering lang tid å bli akseptert i kunstverdenen. Siden svart-hvitt-formatet var det første som kom, har det tilsynelatende mer verdi for noen enn andre. Gjennom denne fire år lange reisen med fotografering ser jeg nå at jeg liker fargefotografering mye mer, og det var ikke før etter å ha blitt introdusert for analog fotografering jeg begynte å elske fargefotografering. De gamle fotomestrene trodde at svart-hvitt er måten å vise sjelen på, og at farge ikke kan gjøre det. Det kan være vanskelig å argumentere mot ettersom man har lært og trodd at det er et faktum. Fotografier som viser sjelene til dyrene jeg har møtt er det man vil se i installasjonen. Jeg har valgt ut fire bilder som vises i farger, to tatt med digitalkamera og to tatt på film i medium format. For meg er fargevibrasjonen et viktig aspekt ved sannhet og kunstnerisk uttrykk, og jeg lærer fortsatt om hvordan forskjellige mennesker oppfatter fargebildene i kontrast til de svarte og hvite. Jeg har som mål å vise mer av det jeg personlig elsker, gjennom fotografiene mine … og fargebildene er noen av favorittbildene i øynene til de besøkende. Til installasjonen har jeg brukt fire forskjellige kameraer. Jeg begynte med en Canon 5D Mark iii, før jeg investerte i en Canon 1DX Mark ii, en Leica M10 og en Mamiya afd645. Det har vært brukt en rekke objektiver, mitt hovedvalg av objektiv er et Canon EF 28-300mm, ettersom konstruksjonen og funksjonen passer meg. De 25 forskjellige fotografiene er tatt i Etiopia, Uganda, Rwanda, Tanzania og Indonesia. Graden av profesjonalitet rundt styringen av de ulike nasjonalparkene har variert, og det er regler for hvordan man bør opptre rundt disse ville dyrene. Du kan komme nærme, men ikke for nærme – dette for både sikkerheten til dyrene og din egen. Vi kan overføre sykdom mellom hverandre. Noen ganger brytes grensen for avstanden, for eksempel når en ung gorilla slo meg lekent i ribbeina.

ADP: Hva er den forventede effekten av denne utstillingen? Og hvor håper du å ta det i fremtiden?

KKJH: Målet er å åpne opp folks sinn og hjerter for den levende verden rundt oss. Jeg ønsker å vise installasjonen til så mange som mulig, og bryr meg mer om virkningen den gir enn å selge helt ut bildeserien. Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger fra de som har besøkt utstillingen.

ADP: Og nå har Katya Ganeshi, kollegaen min i Russland, noen spørsmål å stille deg, Karl-Kristian.

KG: Hvordan kan menneskelig tenkning endres ved hjelp av aper (og andre dyr)?

KKJH: For eksempel: Konstruksjonen av alfahannen i det menneskelige samfunn, hvor man må være sterk, fryktløs, hensynsløs og ikke koblet til det som blir sett på som feminint, er annerledes innenfor andre grupper av dyr. Når jeg opplever sjimpanser har jeg (selvfølgelig) sett siden vi mennesker omtaler som en alfa. Det er imidlertid bare én side ved å være leder for gruppen; man må også være kjærlig og ta vare på de andre i gruppen. For meg er det sann styrke.

KG: Kan apetenkning utkonkurrere menneskelig tenkning i fremtiden?

KKJH: Hvis samfunnet som kjent svikter og vi ikke lenger har et system å være avhengig av for å overleve, vil mange av oss sulte i hjel ettersom mat da ikke lenger kunne skaffes i butikker. Vi må da tilbake til røttene våre: å være jeger-samlere som lever av landet. Per i dag kan de fleste mennesker ikke utføre oppgaven med å mate seg selv uten komforten til samfunnet vårt. Når vi så ser til dyreriket kan vi se at de klarer å opprettholde seg selv, og jeg tror vi har mye å lære av dem når det gjelder å leve med naturen i stedet for å ødelegge den.

KG: Filosofen Bruno Latour anser moderne vitenskapsmenn for å være de samme «villmennene og barbarene». Deler du hans mening?

KKJH: Dessverre er det mye skade som blir gjort i vitenskapens navn “til det beste for menneskeheten”. Å leke med å være guder og skade livet gjennom denne begrunnelsen er et sikkert tegn på artsisme.

ADP: Takk Karl-Kristian, Jesper og Katya. Katya og jeg ønsker lykke til med denne viktigste utstillingen.

En español:

Fading Faces — en Español

En français :

Fading Faces — en français

Here are a few of the ape portraits in the exhibition:

See the virtual exhibition here:

https://www.karl-kristianjahnsenhus.com/360-virtual-exhibition

Karl-Kristian J. Hus was raised on a small island called Bjorøy at the Norwegian coast on the outskirts of Bergen. Exploring the field of fine art photography while working as a carpenter and constantly developing relations and interest in the object of nature and animals, has given him a unique sensation. After using a broad selection of means to enhance this skill, he is now immersing his expertise through visual arts school in Australia.

Exhibition list:

Faces of the ones without a human voice – Solo – 2018 – Vault Studios Bergen

Wild Ones – Group – 2019 – Lyons Gallery Sydney

Open Day Exhibition – Group – 2019 – University of Wollongong

Fading Faces – Solo – 2020 – Veiten 1 Bergen city, Norway

Fading Faces – Solo – 2020 – 2021 – Seimsfoss Industrial hall, Norway

Fading Faces -Solo – 2021 – Henrik Ibsens gate 40, Oslo, Norway

29.OKTOBER – 21.NOVEMBER

Åpningstider:

Man-Fre: 14.00-20.00

Lør: 11.00-18.00

See ADAP’s youtube video on the photographer here:

Visit Karl-Kristian’s website at https://karl-kristianjahnsenhus.com/