Notable excerpts from other multilingual works.

EXCERPT FROM “2014: the life and adventures of an incarnated angel”:

ZINGARA STEN FARNO!

Icueza cantare moenø pei
solani veinå quon mare
icueza mentari elizena che
quale øpfani en tana.

Zingara sten farno,
fantuvi goan rulci mene,
eluelco neuxpå zentaven amu.
Ulempå skovå nnana
cquerca wuleka … intelgo;
cquerca wuleka … zingara.

Zingara sten farno –
sten farno accompli.
Tes quofta Kristiania,
Tes quofta.

Tes qofta Kristiania, tes quofta Kristiania,
Tes quofta … tes quofta.

EXCERPT FROM “THE STALKER”:

Cher Jacques,

Félicitations ! Ta chanson “Ne me quitte pas” est devenue un succès énorme. Tu fais sentir ta douleur … en utilisant la veine ensorcellante de Maurice Ravel, comme dans son ” Boléro “, où tu gardes le même refrain et le même ton calme, mais la colère en plus, dans tes mots. Et tu te protèges d’une manière si poignante en me demandant à plusieurs reprises de ne pas te quitter, à en devenir fou de rage. Ta chanson nous ravit, mais en même temps, elle a plongé le poignard dans le coeur de notre conte de fées.

Si seulement tu n’étais pas si lâche. Pourquoi n’as-tu pas pu exprimer tes craintes et tes émotions dans la vie réelle, au lieu de me faire passer pour un citoyen banal? Comme ta stupide maîtresse, qui a voulu exploiter ta gloire et ta réputation ? Tu sais que je ne me suis jamais soucié de telles choses. Je t’ai simplement aimé. Et toi, tu … tu as seulement été amoureux du romantisme, du simple fait “d’être amoureux “. L’annonce de notre “enfant d’amour” s’est avérée trop pesante pour toi. J’ai aussi eu peur. Mais tu étais un enfant, jouant à être un homme. Ma fierté ne m’a pas permis de porter les ombres que tu décrivais dans ta chanson. Et comment oses-tu inclure mon chien adoré dans ta chanson pitoyable… ? “Laisse-moi devenir l’ombre de ton ombre, l’ombre de ta main et l’ombre de ton chien “

Tu exprimes ta colère et ta confusion tout en me priant de ne pas te quitter. La vérité est que tu n’étais jamais complètement là dans notre relation d’amour. J’étais un jouet pour toi, un joyau à chérir dans le secret … mais tu ne m’as jamais vraiment aimée comme un homme devrait aimer une femme. Je sais que je dois sembler amère. En vérité, je ne le suis pas. Je me sens finalement libre de devenir la femme que je suis … libérée de cet homme immature qui me détruisait avec ses émotions toujours changeantes et extrêmes. Tant d’apitoiement sur soi-même, tant de colère et d’indifférence soudaine ! Non, notre “enfant d’amour” n’a aucune réalité et il n’existera jamais. J’aime ma chambre sans berceau. Pourquoi n’écrirais-tu pas une nouvelle chanson, Jacques ? “la chanson des vieux amants …”?

Ne me quitte pas …

ne me quitte pas …
ne me quitte pas …
ne me quitte pas …

Assez !

Je ne t’ai jamais quitté … parce que je ne t’ai jamais eu.

Entendons-nous : tu ne me parles pas – et je ne te parle pas. C’est mieux comme ça. Tu peux maintenant écrire toutes les chansons que tu veux de notre amour perdu et devenir ainsi encore plus riche et plus célèbre.

Et je me contenterai d’épouser le plombier ou le charpentier.

Je pourrai alors chérir mes enfants, des enfants conçus avec amour.

J’aurais d’utiliser ce subjonctif que tu aimais tant, je regrette de ne pas y avoir pensé plus tôt!

Penses-y,
Z.

EXCERPTS FROM “THE TUNNEL AT THE END OF TIME”:

Kjære Lysarbeidere,

TAKK FOR MEG …

Jeg ble født her på Jorden i august 1962, og jeg har alltid ønsket å vende tilbake til den evige Kilden – i hvert fall så lenge som jeg kan huske. Det er mulig at jeg aldri burde inkarnert på Jorden på dette tidspunkt. Jeg har gått fra det å være en naiv person som forsøkte alltid å tro på det beste potensialet i andre mennesker – uansett hvor mye de såret meg eller andre; fra det å prøve å være en «engel» og rettighetsforkjemper på Jorden overfor mange som lider på grunn av at de ikke passer inn i samfunnets bilder av «fine, gode og lykkelige» mennestyper; og fra det å uttrykke gjennom mine kunstneriske arbeider mitt syn på menneskehetens helhet til å være en liten del av Gud som er utslitt og som har sluttet å skinne. Jeg har nå innset at jeg er kun et menneske … uansett hva jeg eller andre trenger å tro av ulike grunner – og at jeg også trenger en viss livskvalitet for at livet skal ha verdi i den daglige tilværelse.

Jeg har alltid sagt at jeg ikke er redd for å dø, men heller for å leve et liv uten mening og livskvalitet. Jeg har også sagt at jeg tror gjerne at jeg vil eventuelt dø av mine egne nevroser. Tiden har nå kommet. Mine avtalte oppdrag i denne inkarnasjon er ferdige, og jeg har bestemt meg for ikke å ta på meg flere i denne omgang. Jeg skulle kanskje gjerne vært med og stått i frontlinjen helt frem til 2012 og senere, men jeg velger å avslutte turen ved å følge Dere til døren. Nå er det opp til hver enkelt å bestemme om han/hun vil gå inn i den høyere dimensjonen, eller ikke. Jeg er ikke lei av mitt åndelige arbeide, men veldig sliten av det å leve i et verdenssamfunn hvor både «Gud» og egen identitet karakteriseres av grådighet, selv-opptatthet, manglende medfølelse, penger, makt og separasjonsbilder (dvs. troen på det at mennesker er separate enheter uten sterke tilknytninger til hverandre, plante- og dyrearter, miljøet osv.); hvor mennesker ikke vil forstå og akseptere at vi er alle sammen Gud – at vi alle sammen utgjør «guddommelighet» her på Jorden, og har dermed et stort personlig og felles ansvar med hensyn til det vi skaper og de virkeligheter vi opprettholder gjennom våre tanker, ord og handlinger. Det er blitt veldig vanskelig for meg å se hvor lett det hadde vært for Jordens innbyggere å snu på den utviklingen vi har skapt og som vi skaper for oss og våre etterkommere hvert minutt, og samtidig oppleve den store motstanden som stadig hever grensene med hensyn til både kynisismen og vanskelighetsgraden til den åndelige oppgaven. Motstanden skyldes ikke bare de firkantede og uhensiktsmessige politiske, sosiale, økonomiske og religiøse systemer vi har skapt og institusjonalisert over hele Jorden, men kanskje mest det store antallet individer og grupper som opprettholder tankeganger, ord og handlingsmåter som vi vet at vi selv ikke ønsker å måtte oppleve; men så lenge vi har det bra nok selv i øyeblikket (med hensyn til helse, til personlig og materialistisk trygghet og frihet) så ofrer vi ikke noe for å stå sammen imot det vi vet innerst inne er urettferdig og destruktiv. Enkelte stemmer har begrenset innvirkning – de blir forbipassende og best husket i historiebøker; men en «samlet stemme» kan bevege både mennesker og tankemåter. Jeg skulle ønske at vi var flere på dette viktige tidspunkt i Jordens historie. Det kommer flere nye hver dag, men til og med to menneskeår til blir for mange for meg nå. Jeg vet hva og hvem som venter på andre siden av sløret … og jeg har hatt hjemlengsel siden jeg ble født.

Jeg forlater dere her på Jorden, men ikke i den åndelige og virkelige helheten. Jeg håper at noe av det jeg har tenkt, sagt, skrevet, kjempet for og gjort har inspirert eller kommer til å inspirere noen andre til å gjøre en ekstra innsats for menneskeheten; og jeg håper at de som har vært såret av meg eller som har såret meg forstår at vi var alle mennesker og en del av det samme guddommelige uttrykket. Ingen er perfekte, og ingen kan bli det heller … det finnes ingen absolutt sannhet – men vi er her for å oppleve, for å lære av våre erfaringer og (forhåpentligvis) for å legge igjen noe positivt og verdensutviklende i den tiden vi er her på Jorden. Jeg håper at jeg har gjort det for mange … jeg har i hvert fall gjort det jeg har kunnet og frykter ingen fordømmelser i denne verden eller den virkeligheten jeg har nå valgt å gå mot.

Takk og farvel fra en som kanskje aldri var ment for denne planet, men som ble faktisk her mye lengre enn antatt.

Z. Christensen

ALSO FROM “THE TUNNEL AT THE END OF TIME”:

“En este momento”:

Tenemos sólamente este momento. Una pausa sola, sin aliento.
Un momento sin comienzo o final. Una eternidad.
Un beso que quema nuestros labios. Una pasión ilimitada.
Un momento que nunca puede ser olvidado.
Mis sueños son siempre mojados cuando me duermo … pensando en tí.
Una mujer; un hombre … somos perfectos.

Pero no siempre perfecto juntos. Vivo para aquellos momentos
de perfección. Vivo para morir de amor por tí.
Tenemos sólamente este momento. Una pausa sola, sin aliento.
Un momento sin comienzo o final. Una eternidad.
Mi cuerpo tiembla … cuando tus pestañas cepillan contra mis mejillas.
Una pasión ilimitada. Un momento que nunca puede ser olvidado.

Abrázame, y nunca me déjes ir. Este es nuestro momento.
Una mujer … un hombre; somos perfectos.

Perfectamente ahora … somos perfectos.

AND FINALLY, AN UNPUBLISHED FICTIONAL LETTER FROM PINOCHET TO FRANCO:

Francisco — mi Mentor querido,

Pienso en usted a menudo … incluso ahora. Usted es, y usted siempre será, mi Mentor. Somos tan parecidos, usted y yo – ambos hombres de conciencia que condujo nuestros países a hacerse sociedades fuertes con economías modernas. No es siempre fácil conducir aquellos que rechazan ser conducidos … que deciden permanecer en la ignorancia. Ellos a veces deben ser eliminados para el bien de muchos. Es para eso que los militares y las fuerzas de seguridad son: mantener ” la verdadera democracia “.

Una de las grandes decepciones de mi vida era también uno de mis momentos más orgullosos. Era triste de ver que yo fui el único jefe de estado extranjero a asistir en su entierro. Al menos Ferdinand Marcos envió a su esposa Imelda en su lugar. Pero esto era un momento orgulloso para mí : estar solo ante el mundo en la conmemoración de uno de los mayores líderes de la historia … mi Mentor.

Somos tanto Católico, como por lo tanto somos concedidos con la gracia de Dios. Pueda la memoria de la historia de usted nunca morir. Un día seremos ambos reconocidos por nuestra grandeza y nuestro amor supremo y compasión por nuestra gente.

Hasta entonces, mi amigo querido, descanse en paz y le uniré sobre “el otro lado del tiempo” bastante pronto.

Pensando en tí,
A. Pinochet

ORDER THESE AND SEVERAL OF MY OTHER BOOKS FROM CYBERWIT.NET OR AMAZON.COM

My extreme literary works with gay themes.

This slideshow requires JavaScript.

“Extreme literature” can be philosophical, political, religious, sexually-oriented, profane, or just downright ‘dangerous’ because it rocks others’ boat(s) personally. Not all literature is “pretty”, and even humour can be considered provocative. Many authors have works they (and others) consider to be “extreme”. All throughout the history of art and literature, artists and writers have pressed against and played with society’s tolerances – in both “liberal” epochs, “conservative” epochs and (as now) in states of “moral confusion”, where Western concepts of freedom of speech sometimes butt against national and local cultural mores and social politics; and where danger lurks and thrives on non-specific and situational social codes and fears.

The concept of ‘EXTREME ART AND LITERATURE’ changes all the time. What is actually ‘extreme’ today – in a mixture of globalised, regionalised, nationalised and localised perspectives? My own opinion is that ‘extreme art and literature’ today takes its starting point in the accepted banalities of everyday life, experiences and consciousness on the respective and combined levels (social, philosophical, political, economical, sexual and spiritual). Contemporary ‘extreme art / literature’ no longer attempts to shock in an obvious way, but rather entices the public to feel that he / she is a ‘member’ of the experiential understanding and consciousness, only to interject a “triggering” aspect that creates a sense of uncomfortableness caused by the realization that one has been busted by a banality. These “trigger mechanisms” are (in fact) integral parts of the art itself – often passing by in fleeting moments, sometimes blended in with an obsessive and “flat” (journalistic or photojournalistic) expression or a long tirade of banalities that do not even pretend to be surrealistic. These small “electrical shock” triggers will hopefully ignite an inner experience within the public so that the viewer / reader begins to investigate his / her own personal reality, his / her actual contributions to a collective reality and hopefully to re-evaluate his / her own concept of what one prefers to create as an individual and collective reality. The illusion of spiritual and emotion separation (the illusion that we are all separate, individual and self-sustaining entities that can determine our roles on Terra or in the Interlife totally without contact or influence with / from others) is a vital element here, and that common illusion is therefore “fertile ground” for artists. Here we artists and authors can play, provoke, prevaricate, entice, seduce and fool the audience to believe in us as a part of “themselves”, and then trigger the reader / viewer to consider the possibility that there might be (in fact) a miscommunication or misconception running loose … a sense of everyday reality that is inconsistent or which has consequences that one was never aware of.

Perhaps the most meaningful and interactive way to help another person to ‘wake up’ from their perceptual drowsiness is to enter into their everyday dreams and illusions (their banalities) and suddenly say “BOO !!!” Artists and authors who attempt to shock through their art with the blatantly obvious, often thus fail to explore and exploit the deeper, symbolic depths of the subconscious and the more mystical elements that make up our everyday and banal thoughts, activities, attitudes etc., and therefore are denied “personal access” by some viewers / readers who may consider the art to be too intellectual, too elitist, too directly confrontational, or too foreign. Sex and religion are often used today in art and literature as “shock elements”. It is not necessarily sex or religion which are provocative or interesting in themselves, but rather the unspoken and quietly accepted perceptions that we chain ourselves to unquestionably, and which can totally be set in chaos just by the artist and author changing or adding one simple element or context that we do not feel belongs in our reality-defining “picture”.

‘Extreme art and literature’ is thus not blatantly provocative in itself; it rather shows the audience the possible ramifications of acceptance, non-involvement, personal meanings and behaviour by confronting us with triggered or mixed in ‘extreme’ moments, and then lets the audience choose to begin its own personal creative life process of evalution and re-creation (if desired) … without commentary or guidance.

Adam Donaldson Powell, Norway

Among my “extreme literary and visual art works” are several with gay themes. These include (primarily): Gaytude (poetry), 2014: the life and adventures of an incarnated angel (sci-fi), The tunnel at the end of time (sci-fi), Entre Nous (romance), The Stalker (romance).

I have also had many art exhibitions with hiv/aids as a focus.

“AIDS er helt ræva” (AIDS is totally ass), a photographic cooperation between Adam Donaldson Powell and Per Eidspjeld