Putesnakk 🇳🇴🇬🇧 med KI essay

Ein episk poetisk dialog

av Adam Donaldson Powell og

J.L. Skirvin, 2024.

Ein versjon på nynorsk:

PUTESNAKK

1.
Den rolege søvnen min
vart brått broten
av dei heimsøkte tonane
frå det urørde pianoet,
som hadde stått stilt
sidan tanta di døydde.
Klangen breidde seg
gjennom rommet,
den gamle Steinwayen
fylte lufta med
eit sakn så sterkt
at eg måtte vakna,
måtte dansa
til rytmen av sorg og lengt.

Huset bada
i eit blodraudt skjær,
ein rå energi
som både lokka og skremde.
Eg var fanga
mellom draum og vake,
og berre draumen
gav meg fred.
Stillheita vart
eit ekko rundt meg,
så tett at eg ikkje visste
om eg levde i din draum,
eller du i min.

Eg ville syngja deg
ei voggesong,
men røysta drukna
i stilla.
Så eg blei verande
i draumen,
heller der
enn i det grå
vakne livet.
Kjenner du meg
når du drøymer?

2.
Så … kva no?
Verda i vaket tilstand
suger.
Eit bannord
riv i øyra,
stillnar like brått —
for berre eit sekund sidan
snarka du så mjukt.

Eg tilgjev deg ordvalet,
gitt alt som skjedde.
Vent litt,
eg må samla meg
etter smell og støy
og stillheita
som følgjer
eit fullstendig krasj.

Eg køyrer av motorvegen,
fire felt av trafikk,
krypande,
lammande,
109 grader,
Cajon Pass,
forbanna ørkenvind!
Men passet er uskyldig —
det er dagen
som har gått til helvete.

«It is what it is»,
seier du skjelvande.
Bilen din kokte,
du såg bort eit sekund …
Hald munn!
Ingen tryllestav
kan ordna dette.
Berre metall,
bøygd og tyst,
og tankar som stormar.
Eit mareritt
med augo vidopne.
O’
h e r r e g u d.

3.
Ah, så du er vaken!
Eller … kanskje ikkje?
Uansett — høyr her.
Eg må tilstå noko.
Når du bannar,
går det rett i blodet på meg.
Ikkje gale-gale,
men på ein måte
som gjer meg
yr og levande.

Les Kant for meg
med russisk aksent
og Garbo-blikk,
og eg blir hunden din
i ørkenen.

Men lat oss snakka
om blindsoner.
Ikkje sjukdommar,
men dei usynlege felta
som skjermar oss
frå det vi eigentleg føler.
Eg klamrar meg til dei
for ikkje å mista fotfestet.

Eg trudde det var
min eigen overlevingsteknikk,
men når eg høyrer deg
pusta i draumen,
lurer eg på
om vi eigentleg
er to.

Tidlegare trudde eg
alle andre var gale —
no er eg ikkje sikker på deg heller.
Eg orkar ikkje
sjå meg sjølv i mørkret meir.
Spegel, spegel —
knus meg fri.
Er du der … ennå?

4.
«Du er nummer elleve
i køen. Vi set pris på di…»
— tolmod.
Tolmod!
Du, maskin utan sjel,
anar ikkje kva det ordet tyder.

Ja, elskling, eg er vaken.
Eg ser deg i spegelen,
sjølv om di side er knust.
Glas er berre sand —
splintar som speglar ingenting.

Du søv med smilet vendt innover.
Eg ville stryke over kinnet ditt
for å lokka fram latteren.
Då visste eg
at du hadde kome
ut av den mørke lomma
du gøymer deg i.

Eg sukkar,
utan å vita kvifor.
Vi er normale —
på vår forskrudde måte.
Kven avgjer
kva som er rett,
eller gale?
Alt berre er.
Enkelt, eigentleg.
Og det er difor
eg elskar deg.

5.
«Erfaring utan teori er blind,
men teori utan erfaring
er berre tankespel.»
sa Kant.

Men er vi oss sjølve
når vi drøymer?
Og hugsar du å kjøpa
brød og mjølk
i draumen?

Der ligg skilnaden mellom oss,
kanskje mellom mann og kvinne òg.
Når eg drøymer,
forsvinn eg —
blir berre tilskodar.
For meg er putesnakk
ei eksistensiell forklaring;
for deg
ei forlenging av draumen.

Men elles …
er vi så like
at det er skremmande.

Du på høgresida,
eg på venstre,
på denne ordfilla madrassa
som flyt mellom ørken og himmel.
Ja — vi har det bra.
Kanskje til og med normalt.
I draumane våre.

6.
Å drøyma —
er som å forelska seg.
Ei rus,
eit høgdepunkt
som svir
når du vaknar.

Å elska kjærleiken
er som å verta avhengig
av noko du ikkje kan halde fast.

Vi blir fødde åleine,
dør åleine,
og drøymer åleine —
einsame, eller ikkje.

Eg elskar draumane dine,
den stille ekstasen.
Framande ansikt
kjem på besøk,
snakkar i gåter
i rom utan grenser.
Alt gir meining —
til du vaknar.

Då kjem lyset
og røvar magien.
Laknar av lavendel
heng att i sengetøyet,
eit duftande bevis
på at røynda
ikkje kan måla med same fargar.

Sov godt, elskling.
Ein draum når som helst
på dagen
er lykke.
Skræmande, søt,
berre vår eigen.

7.
Sjh …
Høyrer du det?
Bak stillheita —
klakk klakk —
ein hest?
Eller høghæla sko
på ein tom veg.

Bilen, metallvraket,
nummerplata som dinglar.
Tanken som snurrar:
kva no?

Endå eit bannord
stig opp i horisonten,
ei lita rus,
ein lavendelduft
som lokkar.

Ja, eg veit —
det er berre
tøyet som pustar,
mot huda di,
eit ekte motstykke
til draumesyndromet,
til den søte avhengigheita
av å elska
utan å vakna.

8.
Vekkjarklokka nærmar seg.
Vi har knapt sove,
berre drøymt.

Eg veit ikkje lenger
kva som er draum
og kva som er dag.
Drøymer du i fargar?
Eller svart-kvitt?
På framande språk?
Er déjà vu
ein glipp i draumeverda?

Vil vi hugsa dette
når vi vaknar?
Er du her, elskling?
Hald meg.
Eg er redd for å vakna.

9.
Vi drøymer kvar for oss,
men i same seng
er vi inntrengjarar
i kvarandre sine draumar.
Vi snakkar, ler,
snorkar og snur oss,
og nett då
er vi mest ærlege.

«Mum’s the word,»
sa du.
«Det som skjer her,
blir her.»

Eg stolar på deg —
og på draumekoden
som vernar oss.

O, låge laken,
vevde av hender
før våre,
før sukk og søvn
tok over.

Her ligg vi,
ein snur seg,
ein søv.
Kva ser du
på innsida av augeloka?

I morgon
er laken berre laken,
krølla og varme.
Ikkje ver for snar
med å vaska bort
natta.

Ho var berre ein draum,
ein svevande rest
av oss.

Lakena har inga røyst —
men dei veit.
Dei veit
at berre draumane
held hemmeleg det som
aldri kan seiast.

_______________________

Essay (Nynorsk)

Diktet putesnakk utfaldar seg som ein straum av medvit der grensene mellom draum og røynd vert gradvis oppløyste. Denne oppløysinga kan lesast i lys av eksistensialistisk filosofi og C.G. Jung si tolking av draumar som uttrykk for det ubevisste. Gjennom fragmenterte bilete, skiftande perspektiv og ei stadig uro kring identitet og røynd, tematiserer teksten mennesket si grunnleggjande åleine-heit, fridom og trong til meining.

Frå eit eksistensialistisk perspektiv – slik ein finn hjå tenkjarar som Sartre og Camus – er mennesket kasta inn i ei verd utan iboande meining, og må sjølv skapa meining gjennom val og handling. I putesnakk kjem dette til uttrykk gjennom den vedvarande uvissa kring kva som er verkeleg: “eg visste / om eg levde i din draum, / eller du i min.” Denne tvilen speglar ein eksistensiell angst, ein uro som oppstår når faste referansepunkt forsvinn. Draumetilstanden vert her ikkje berre ein flukt, men òg ein stad der subjektet opplever ei form for fridom frå det “grå vakne livet”.

Samtidig er denne fridomen ambivalent. Draumane gir fred, men også framandgjering. Subjektet vel å bli verande i draumen, noko som kan tolkast som eit eksistensielt val – ein slags stille protest mot ei meiningslaus røynd. Men dette valet reiser òg spørsmål om autentisitet: lever ein verkeleg når ein flyktar frå røynda? Eller er draumen berre ein annan konstruksjon, like usikker som det vakne livet?

Her opnar teksten seg for ei jungiansk tolking. For Jung er draumar ikkje tilfeldige, men symboltunge uttrykk for det kollektive og personlege ubevisste. Element som det gamle pianoet, det blodraude lyset og den knuste spegelen kan lesast som arketypar eller symbol på indre konfliktar. Pianoet, som spelar av seg sjølv etter tanta si død, kan representera eit uforløyst minne eller ein arv frå fortida som framleis verkar i psyken. Den rå energien som både lokkar og skremmer, peikar mot det Jung kalla “skuggen” – dei delane av oss sjølve vi ikkje vil vedkjenna oss.

Spegelen som vert knust i del tre (“Spegel, spegel — knus meg fri”) er særleg talande. I jungiansk forstand kan spegelen representera egoet sitt bilete av seg sjølv. Å knusa spegelen kan difor symbolisera eit ønskje om å bryta ned denne overflatiske identiteten for å nå djupare lag av sjølvet. Samstundes ligg det ei frykt her: kva skjer når ein ikkje lenger kjenner seg sjølv att?

Relasjonen mellom “eg” og “du” i diktet kan òg tolkast jungiansk. “Du” kan vera ein faktisk annan person, men òg ein projeksjon – ein anima eller animus, ein indre motpart som representerer det motsette kjønnet i psyken. Når eg-et undrar om dei eigentleg er to, eller kanskje éin, rører teksten ved ei djupare psykologisk sanning: at identiteten vår er samansett og ofte splitta.

Eksistensialismen og jungiansk psykologi møtest i diktet sitt syn på einsamheit. “Vi blir fødde åleine, / dør åleine, / og drøymer åleine” – dette er ein klår eksistensiell påstand. Men samstundes finst det ei form for fellesskap i draumane: dei to ligg i same seng, deler lydar, rørsler og kanskje fragment av kvarandre sine indre liv. Dette fellesskapet er likevel skjør og ufullstendig, noko som understrekar den grunnleggjande isolasjonen.

Den moderne kvardagen, representert ved bilulukka, telefonkøen og frustrasjonen over maskiner, står i kontrast til draumeverda si symbolske rikdom. Eksistensielt kan dette lesast som eit samanbrot i meining – ei verd der språk (“It is what it is”) vert tomt og utilstrekkeleg. Jungiansk kan det sjåast som eit teikn på at det ubevisste prøver å bryta gjennom ei overflatisk, rasjonell røynd.

Mot slutten vert draumen framstilt som både freistande og farleg. Han gir intensitet, kjærleik og meining, men forsvinn i møte med lyset. Lakena som “veit” peikar mot ei stille erkjenning: at det finst erfaringar som ikkje kan artikulerast. Dette samsvarar med både eksistensialismen si vekt på det subjektive og Jung si forståing av det ineffable i det ubevisste.

Samla sett viser putesnakk korleis draum og røynd flettar seg inn i kvarandre i mennesket si søking etter identitet og meining. Gjennom eit eksistensialistisk blikk ser vi kampen for autentisk eksistens i ei usikker verd. Gjennom Jung ser vi eit indre landskap av symbol og skjulte sanningar. Diktet blir slik eit rom der desse perspektiva møtest – eit mellomrom der mennesket både går seg vill og finn seg sjølv.

Essay (English)

The poem pillow talk unfolds as a stream of consciousness in which the boundaries between dream and reality gradually dissolve. This dissolution can be meaningfully interpreted through both existentialist philosophy and Carl Jung’s theory of dream interpretation. Through fragmented imagery, shifting perspectives, and a persistent uncertainty about identity and reality, the poem explores fundamental human concerns: isolation, freedom, and the search for meaning.

From an existentialist perspective—associated with thinkers like Sartre and Camus—human beings are “thrown” into a world without inherent meaning and must create meaning through their own choices. In pillow talk, this condition appears in the speaker’s uncertainty about what is real: “I did not know / whether I lived in your dream, / or you in mine.” This destabilization reflects existential anxiety, the unease that arises when stable foundations of reality collapse. The dream state becomes not only an escape, but also a space where the subject experiences a form of liberation from the “grey waking life.”

However, this freedom is deeply ambivalent. Dreams offer peace, yet they also produce alienation. The speaker chooses to remain in the dream, which can be seen as an existential decision—a quiet rebellion against a meaningless reality. Yet this choice raises questions of authenticity: is one truly living when escaping reality, or is the dream merely another illusion? Existentialism would press this tension, emphasizing that avoiding reality may undermine the possibility of authentic existence.

Here, Jung’s theory of dreams adds another layer of interpretation. For Jung, dreams are not random but are symbolic expressions of the unconscious. Elements such as the untouched piano, the blood-red light, and the shattered mirror can be read as archetypal symbols of inner psychological processes. The piano that plays after the aunt’s death may represent unresolved memory or inherited emotional residue that continues to act within the psyche. The raw energy that both attracts and terrifies suggests what Jung called the “shadow”—the repressed, unacknowledged parts of the self.

The image of the shattered mirror (“Mirror, mirror—break me free”) is particularly revealing. In Jungian terms, the mirror often symbolizes the ego’s self-image. Breaking it may represent a desire to transcend this constructed identity and access a deeper, more authentic self. At the same time, it implies fear: what happens when one no longer recognizes oneself?

The relationship between “I” and “you” in the poem can also be interpreted through Jungian psychology. The “you” may be a real other, but also a projection—an anima or animus, representing the inner counterpart of the psyche. When the speaker wonders whether they are truly two separate beings, the poem touches on a central Jungian idea: that the self is not unified, but composed of multiple, often conflicting elements.

Existentialism and Jungian thought intersect most clearly in the poem’s treatment of loneliness. “We are born alone, / die alone, / and dream alone” expresses a stark existential truth. Yet the poem also suggests a fragile form of intimacy: two people sharing a bed, exchanging sounds, movements, and perhaps fragments of each other’s dreams. This intimacy never fully overcomes isolation, reinforcing the existential condition of being fundamentally alone.

The intrusion of modern reality—car crashes, traffic, mechanical voices—contrasts sharply with the symbolic richness of the dream world. From an existential perspective, this reflects a collapse of meaning in everyday life, where language itself becomes empty (“It is what it is”). From a Jungian perspective, these disruptions may indicate the unconscious attempting to break through a superficial, overly rational reality.

Toward the end, the dream is portrayed as both seductive and dangerous. It offers intensity, love, and meaning, yet vanishes upon waking. The bedsheets that “know” suggest a silent awareness: some experiences cannot be fully articulated. This aligns with existentialism’s emphasis on subjective experience and Jung’s recognition of the ineffable nature of the unconscious.

Ultimately, pillow talk presents a layered exploration of human existence. Through an existentialist lens, it reveals the struggle for authenticity in a world without inherent meaning. Through Jung, it uncovers a symbolic inner landscape shaped by hidden forces and archetypes. The poem becomes a liminal space where these perspectives converge—a space in which the self is both lost and discovered, suspended between dream and reality.

Original version in English:

An epic poetic dialogue

by Adam Donaldson Powell
and J.L. Skirvin, 2024.

PILLOW TALK.

My tranquil slumber

was suddenly interrupted

by the haunting melodies

of the untouched piano,

resting silently

since your aunt’s passing.

The reverberating sounds

echoed throughout

the chamber

of the old Steinway,

resonating

with an intense longing,

yearning

to share its tales

of passion and grandeur,

urging me to

wake up and dance

to its rhythm.

It felt as though

the house was drenched

in a visceral redness,

emanating a powerful and

intoxicating primal energy.

Lost in a constant cycle

of consciousness and slumber,

the dream remained

my only sanctuary,

its presence an

unyielding force.

The deafening silence

surrounded me,

enveloping my senses,

and leaving me wondering

whether I was a prisoner

of your wandering dreams.

Would everything simply

fade away when you awoke?

I longed to sing to you

a comforting lullaby,

but my voice was

drowned out by the

stillness.

Unable to cry out

and risk disturbing

our fragile peace,

I found solace

in the dream, preferring

its vibrant tapestry

to the mundane

realities of wakefulness.

Can you feel

my presence

in your dreams?

So …. now what?

The reality in the wakeful state sucks.

A screaming expletive

deafens

my right ear

once the screeching stops

when once a second before – just a light snore

I forgive your choice of word

considering the circumstance

Give me a minute,

I’m collecting my wits

shattered and scattering

the

silence

that follows a full-force rear-end collision

Hang on,

I’ve got to pull off

the I-15

stop-and-go traffic

4 lanes worth

creeping paralysis

109 Fahrenheit

shitty Cajon Pass !!

mad Mojave desert

sorry

Cajon Pass is innocent

it’s the day gone shitty

“It is what it is”

the guilty party

trembles

“My vehicle was overheating,

I took my eye off you…”

Shut up!

There is nothing to add

in traffic din

no magic wand

no fairy godmother

just crumpled metal

smashed bumper

dangling license plate

silent

weird noise

that

of now-what thoughts

tornado

daylight nightmare

eyes

wide open

o’

c r a p

Ah sooo!

You ARE awake!

Or…?!! Whatever.

Never mind the technicalities.

I have something

important

to tell you,

but first an admission:

your expletives deleted

drive me wild —

not bad bat shit crazy,

but they make me

feel like an

intellectual “fuck boy”.

Read me Kant,

with a Russian accent

while dressed up like

Greta Garbo, and

I will pant like a

thirsty dog

in the desert.

But you know that,

so let’s get down

to business.

I want to talk

about blind spots.

No not glaucoma.

The blind spots

in our perception,

that shield us from

our deeper emotions

and taking life’s complexities

seriously. I cling to those blind spots

because they are comforting.

They help me to cope without despair

and depression.

I thought this strategy

was my own

personal survival secret,

but listening to your

dream-state breathing

I wonder if we actually

exist apart

from one another.

And then again,

whereas I previously thought

that everyone other than us

was crazy, I now sometimes

have doubts about you too.

Honestly, I want to smash

this mirror of darkness.

I cannot bear to see

my reflection

anymore.

Are you still there … here?

There are more than 10 calls

ahead of you

“We appreciate your…”

… patience ! … patience …!! ..

Patience…!!!

no, you don’t…

stupid Artificial Intelligence

no IQ no alternative reasoning

Vanilla genre a dead giveaway

But that’s beside the point

Yes, Dahling… I’m awake

I see you on my side of the mirror

never mind that your side is smashed

glass is just sand, shattered, shards

revealing nothing

your face turned to its inward eye

beautiful

drowsy

those upturned lips bely a smile

I’d reach out and caress that part of you

to make you laugh out loud

then I’d know you’ve

come

out

that

blind spot

or dark quiet comfort space

only you know where

I sigh

then I wonder why

the sigh in the first place

We are OK, fucked up, normally insane

morally correct in deviant ways

what the ffff does that mean!

Who defines?

Who decides?

What is Is, is all.

Simple, really

how

normal

you

and me

are

is why i love you.

“Erfahrung ohne Theorie ist blind,

aber Theorie ohne Erfahrung ist nur

ein Gedankenspiel.”

So sprach Kant.

Both Kant and Socrates said

“To be is to do.”

But are we ourselves

in our dreams,

and did you

remember to buy

milk and bread

while you were dreaming?

You see, this is

the difference between

you and I, and

perhaps between

man and woman.

I cease to exist

while dreaming.

I am but a spectator.

For me, pillow talk

is an existentialist explanation.

For you, it is an

extension of your dream.

Was zum Teufel…?

(Какого черта…?)

But we are otherwise

so alike

that it is frightening.

You who are on the right side,

with me on the left side of this word-tattered

mattress floating on seas

and in cloudless skies

above the desert.

Yes, we are okay,

and perhaps even normal.

In our dreams.

Dreaming —

like falling

head over heels

in love —

is a peak experience.

It is a syndrome,

from which waking up

is as painful

as kicking

an addiction.

“Falling in love

with the idea of Love”

is a powerful drug.

It, like all else,

is one-sided in depth,

experience and perspective.

We are born alone,

die alone,

and dream alone …

lonely, or not.

I love your Dreaming –

a solitary pleasure

visitors’

caricature faces

arrive

unannounced

random conversations

in undefinable rooms

no beginning

no fairytale ending

the jolt

wakening

eyes

adjusting to daylight

or not

if the moon

shines still

– a syndrome

impossible to explain

makes perfect sense

at the time

only

waking up

messes

with

the sweet addiction

Reality

– lavender

lingering fabric softener

fragrancing

sheets,

real time

antithesis

the

syndrome

Sleep well, love,

a dream

any time of day

is fine,

bliss, lovely,

intoxicating, frightening,

it’s that thing

we get to do alone,

and it’s ok,

just like being born

Shhh…

Do you hear that?

Underneath the silence.

It is the clip clip of a horse,

or a woman in high heels —

hoofing it on a deserted highway

just crumpled metal

smashed bumper

dangling license plate

silent

weird noise

that

of now-what thoughts

tornado

daylight nightmare

eyes

wide open

I sense another expletive

coming in over the horizon

a sweet addiction

tempting a lavender reaction

o’

c r a p

Yes, I told you before

It is the sweet scent of

lingering fabric softener

fragrancing the

sheets

Yes, you are right.

It is

a real-time

antithesis

the

syndrome

the peak experience…

The alarm clock

is about to ring

and we have hardly

slept a wink

despite our

dreaming.

I cannot distinguish

between sleep and

wakefulness when

I dream.

Do you dream in

technicolor, or

in black and white?

Do you sometimes

dream in foreign languages?

Is deja vu a dream state,

a slip of the synapses?

And will we remember

any of this when we awaken?

Are you still here, my love?

Hold me. I am afraid to wake up.

We may dream alone,

but sharing the same bed we are intruders —

manipulating and influencing

one another’s dream state

with talking, laughing, snoring, moving,

and walking in our sleep.

It is then that we are

most honest and intimate,

sharing our innermost

secrets.

«Mum’s the word.

Whatever you see, and

whatever you hear …

when you leave this bed,

please leave it here.»

I trust you, and

I trust myself because

the dream-state code

keeps us safe.

o’ lowly sheet,

cotton is thy name

woven by a hand

long before mine

took

the partner’s clasp

in the final sigh

before

the dream state

took control

So here we lay

one beside the other

one tosses

one turns

what images cross your inward screen,

serene one?

The sheets,

well, in the morning

sheets are sheets

crumpled rumpled

wrinkled

lovely soil

don’t be in too big a hurry

to wash away

last night –

last night is but a dream

gone vanished

in the night

amid

hazy scenes

evaporated

sunrise

and wide open eyes.

The sheets know

they have

no voice.

And now what?

Simply conjecture

gossip

did you know?

who can believe it!

them?!

the « I » supposes

silly interferences

Yet between

the mattress dwellers

the between-sheet revelers

tis a mystery

only the dream-state code

keeps

the

what-of-it-all

safe.

Putesnakk 🇳🇴🇬🇧 med KI essay

PUTESNAKK

Share this:

Like this:

Leave a ReplyCancel reply

latest posts