🇺🇸🇳🇴
A poet’s lament
I learned early
that silence is not empty—
it is crowded with ghosts
that only I can hear.
They come at night, mostly,
when the world loosens its grip
on noise and obligation,
when laughter belongs to other rooms
and I am left with the echo of mine.
There is a cost to this—
to sitting still while life
moves like a river past your unmoving feet,
to choosing the cold companionship of words
over the warm, dissolving chaos of people.
I have watched friendships thin
like worn paper,
watched love grow tired
of knocking on a door
I would not open
because I was busy
trying to describe the sound of knocking.
You think poetry is beauty—
but beauty is only the surface tension
of something deeper,
something breaking.
Every line I write
is paid for in absence.
Every metaphor
is a moment I did not live,
but instead dissected,
pinned to a page like a fragile wing.
I have loved in fragments,
remembered in excess,
imagined entire worlds
just to avoid the unfinished one
waiting outside my window.
And still—
still—
I return to it.
To the blank page
that feels more like home
than any pair of arms.
Because there are things
too sharp to carry in the body,
too vast to leave unnamed.
Because feeling everything
is unbearable
unless it is transformed.
So I carve my solitude
into something that breathes.
I make loneliness speak
in a language others can borrow.
And sometimes—
someone, somewhere,
reads a line
and feels less alone.
And in that fleeting, impossible moment,
the silence forgives me.
— Adam Donaldson Powell
__________________________
🇳🇴
Eg lærte tidleg…
Eg lærte tidleg
at stilla ikkje er tom—
ho er full av skuggar
berre eg kan høyre.
Dei kjem oftast om natta,
når verda slepp taket
i støy og plikter,
når latteren høyrer til andre rom
og eg sit att
med ekkoet av min eigen.
Det har sin pris—
å sitje stille medan livet
renn forbi som ei elv
du ikkje vågar å gå uti,
å velje den kalde trøysta i ord
framfor den varme uroa i menneske.
Eg har sett venskap bli tynne
som slite papir,
sett kjærleik bli trøytt
av å banke på ei dør
eg ikkje opna—
for eg sat og prøvde
å setje ord på lyden av banking.
Du trur kanskje poesi er venleik—
men venleik er berre ei hinne
over noko djupare,
noko som bristar.
Kvar linje eg skriv
kostar meg nærvær.
Kvar bilete
er eit augeblink eg ikkje levde,
men heller plukka frå kvarandre,
festa til sida som ein skjør veng.
Eg har elska i brotstykke,
hugsa for mykje,
dikta opp heile verdar
for å sleppe den uferdige
utanfor glaset mitt.
Og likevel—
likevel—
vender eg attende.
Til den tomme sida
som kjennest meir som heim
enn nokon famn.
For det finst ting
for skarpe å bere i kroppen,
for store til å vere utan namn.
For å kjenne alt
er uuthaldeleg
utan å forme det.
Så eg skjer einsemd
til noko som pustar.
Eg lèt stilla få ei røyst
andre kan låne.
Og av og til—
ein stad, ein annan—
les nokon ei linje
og kjenner seg litt mindre åleine.
Og i det korte, umoglege augeblikket
tilgjev stilla meg.
— Adam Donaldson Powell
Leave a Reply