HORA
(Av Titaina – dattera av søla og de glemte gudene)
DEL ÉN – DEN GAMLE OG HUNDENE
Titaina.
Ei rå dame.
Ei som prater med ånder.
Ei som ikke skjelver for dresskledde menn
eller franskmenn med stein i munnen.
For henne –
de er ryttere fra verdens ende.
Hun er lei av sine egne også.
Gutta fra gata.
De som bøyer kne for den hvite mannen.
De som tilber penger som gud.
De svikta rota.
De svikta axéen.
De svikta lyden fra Lemuria
som blåste bort i vinden.
Titaina ser seg rundt.
Ser hundene.
Ville.
Øyne røde.
Sjeler tomme.
Hun kjenner dem igjen.
De samme mennene fra smugene.
De som slår kvinner.
De som voldtar døtre.
De som ler av sin egen skam.
Folket skylder på flaska.
På røyken.
Men Titaina kjenner demonens navn:
TAITI BLE EI HORE.
Som Roma.
Som New York.
Som Babylon.
Alt ble solgt.
Men tida for oppgjør
kommer.
Selv om den virker sein.
I øynene hennes glir framtida forbi:
Moruroa brenner.
Korallene dør.
Havet blir gift.
Kreft.
Turisme.
Skitne penger.
Død tro.
Solgte guder.
Vi blei til hunder! skriker hun.
Knelende på den sprukne jorda.
Mens hundene uler.
Og folket sover.
Hun stirrer lederen i øynene.
Øyne som glør.
Hånda tung av stein.
Sjela tung av hellig raseri.
Hold deg unna, din jævel!
Jeg veit hvem du er —
Helvetets vakt, 666!
Men disse gylne øyene skal ikke falle!
Paradis bor inni oss!
Ta’aroa og Vaite er med meg!
Hundene knurrer.
Kvinnene skriker.
Verden spinner i kaos.
Titaina løfter armene:
**Kom da, beist.
Gjør hva du vil med kroppen min.
Men orda mine skal hjemsøke deg
til havet reiser seg
og skyller bort dette moderne svinet.
Jeg skal danse på beina dine.
Med stråskjørt og trøtte bryst.
Slå takten av vrede med foten min.
Ta luksusen din.
Hotellet ditt.
Din råtne turisme.
Din knuste tro.
Ditt hykleri.
Bruk meg.
Kall meg hore.
Men du skal aldri eie sjela mi.**
Lederen rygger.
Sender de andre bort.
La den gamle der.
Råttent kjøtt.
Uten frykt.
Ikke verdt bryet.
Og de forsvinner i tåka.
Lederen halter.
Later som han ikke gråter.
Men han gråter.
For selv demonen kjenner det hellige
når han ser inn i øynene
til ei som ikke har mer å miste.
DEL TO – REGNET
Titaina.
Den gale gamle.
Den tidligere hora.
Gråter stille.
For seg sjøl.
Armene krysset over brystet.
Som om hun prøver å holde hjertet fast.
Hun vugger sakte.
Ber gudene sende regn.
Ikke for å vanne jorda —
men for å vaske sjela til folket.
Hun snakker med de gamle.
Ber om vind.
Sterk nok til å blåse bort vekta av nå.
Hun drømmer om Pangea Ultima.
Vuggesangen fra tida før alt.
Den som fikk verden til å begynne på nytt
hver gang alt gikk galt.
Titaina tror jorda skal snu igjen.
Lukke sirkelen.
Gi menneska en ny sjanse
til å velge en annen hest
på denne karusellen uten brems.
Og inntil da
blir hun der.
Sittende.
Taus bønn.
Sta håp.
DEL TRE – DAGEN ETTER
I dag står Titaina.
Hun har vaska ansiktet.
Tatt på et rent klede.
Står der, med ro i blikket.
Som om hun bærer hele verden i øynene.
Hun kunne vært ei fransk madame.
Som de i bøkene hun leste da hun var ung.
Men det er bare skinnet.
Inni henne brenner fortsatt gata.
Det er dagen etter.
Gårsdagens skitt ligger der.
Ikke glemt.
Men nesten tilgitt.
For til slutt —
alle har sine demoner.
Alle bærer noe skjult.
Skyld.
Galskap.
Smerte.
Men der, i Polynesia,
står tida stille.
Lufta er mild.
Vreden stilner.
Galskapen tar ferie.
En blå fred.
Naturens egen medisin.
Et stille «la det være».
Et slitent «c’est la vie, hæ?»
Hun trekker pusten.
Ser mot horisonten.
Og kjenner.
Selv etter alt —
jorda tilgir.
Himmelen åpner seg.
Og hjertet — sjøl sprukket —
slår.
Synger.
Tror.
**Jeg er Titaina.
Jeg har vært hore.
Helgen.
Dyr.
Gudinne.
Men jeg blei aldri knust.
Og om verden faller igjen —
så la den falle dansende.**
The Universal language of light (as referred to in Le Paradis):
Leave a Reply